Whist er et klassisk stikkspill for fire personer som spiller to mot to. Spillet er enkelt å lære, men gir rom for mye taktikk – og det var i sin tid et av de mest populære kortspillene i Europa før det la grunnlaget for bridge. I denne guiden går vi gjennom reglene steg for steg: oppsett, utdeling, trumf, hvordan stikkene spilles, poengtelling og strategi. Du får også en forklaring av norsk whist med grand og nolo, samt flere andre varianter.
Hva er whist?
Whist er et stikkspill – et kortspill der poenget er å vinne runder som kalles stikk. Et stikk består av ett kort fra hver spiller, og den som legger det høyeste gyldige kortet, vinner stikket. Fire spillere deltar, fordelt på to faste par som sitter overfor hverandre rundt bordet.
Spillet oppsto i England på 1600- og 1700-tallet og ble raskt et av de mest utbredte selskapsspillene blant klassiske kortspill. Rundt år 1900 utviklet bridge seg fra whist ved at man la til en budrunde. I dag spilles whist mest som et sosialt hjemmespill, men reglene er fortsatt de samme som for flere hundre år siden.
Hurtigfakta
| Antall spillere | 4 (to par) |
|---|---|
| Kortstokk | 52 kort, ingen joker |
| Kort per spiller | 13 |
| Mål | Vinne flest stikk med makkeren |
| Trumf | Bestemmes av giverens siste kort |
| Spill til | 5 poeng (britisk) eller 7 poeng (amerikansk) |
| Varighet | Ca. 10–20 min per runde |
| Vanskelighetsgrad | Nybegynnervennlig |
Dette trenger du for å spille whist
- Fire spillere som danner to par. Makkerne sitter rett overfor hverandre, slik at en motspiller alltid sitter mellom dem.
- En standard kortstokk med 52 kort. Jokerne tas ut.
- Noe å telle poeng med – papir og blyant holder lenge.
En runde tar som regel 10–20 minutter, og et helt spill med flere runder kan vare en god times tid. Whist regnes som nybegynnervennlig: de grunnleggende reglene kan læres på noen få minutter.
Oppsett og utdeling
Velg makkere og sett dere slik at de to parene veksler rundt bordet. En giver blir valgt – ofte den som trekker høyest kort. Kortstokken stokkes, og giveren deler ut alle 52 kortene, ett kort av gangen med klokken, til hver spiller har 13 kort på hånden.
Det aller siste kortet, som tilhører giveren selv, legges med billedsiden opp på bordet. Fargen på dette kortet bestemmer trumffargen for runden. Kortet blir liggende synlig til giveren selv skal spille sitt første kort, slik at alle husker hva som er trumf. Etter hver runde går giveroppgaven videre til spilleren til venstre.
Kortverdi og trumf
Kortene rangeres likt i alle fire farger, fra høyest til lavest:
Ess – Konge – Dame – Knekt – 10 – 9 – 8 – 7 – 6 – 5 – 4 – 3 – 2
Esset er altså høyest og toeren lavest. Trumf er den fargen som ble snudd opp under utdelingen. Et trumfkort slår alle kort i de tre andre fargene, uansett hvor høyt det andre kortet er. En liten trumftoer vinner derfor over et ess i en vanlig farge – så lenge esset ikke selv er trumf.
Slik spilles stikkene
Spilleren til venstre for giveren spiller ut det første kortet (kalt å «åpne» eller spille ut). Deretter legger de andre ett kort hver, med klokken. Reglene for hvilket kort du kan legge er enkle:
- Følg farge. Hvis du har kort i samme farge som det som ble spilt ut, må du legge et slikt kort.
- Har du ikke fargen, kan du enten legge et hvilket som helst annet kort (kaste av) eller legge et trumfkort for å prøve å vinne stikket.
Stikket vinnes av det høyeste kortet i fargen som ble spilt ut – med mindre noen har lagt trumf. Da vinner den høyeste trumfen. Vinneren av stikket samler inn de fire kortene og spiller ut til neste stikk. Slik fortsetter det til alle 13 stikkene er spilt, og runden er over.
Poeng og telling
Det er antallet stikk hvert par vinner som avgjør poengene. De seks første stikkene et par tar, kalles «boka» og gir ingen poeng. For hvert stikk utover seks får paret ett poeng. Et slikt stikk kalles et oddestikk. Tar et par for eksempel ni stikk, gir det tre poeng.
Hvor mange poeng som trengs for å vinne, varierer med varianten:
- Britisk kort whist: første par til 5 poeng vinner spillet.
- Amerikansk kort whist: grensen settes til 7 poeng.
- Rubber: i den tradisjonelle formen spiller man best av tre spill. Paret som vinner to spill først, tar rubberen og får vanligvis to ekstra bonuspoeng.
I enkelte tradisjonelle regelsett teller man også honnørkort: ess, konge, dame og knekt i trumffargen. Et par som sitter med tre av disse, får 2 ekstra poeng, og har paret alle fire, gir det 4 poeng. Honnørregelen er valgfri, og mange hjemmespill dropper den for å holde tellingen enkel.
Norsk whist: grand og nolo
Norsk whist er en kjent variant som spilles uten trumf. I stedet avgjøres hver runde av en kort budrunde etter at kortene er delt ut. Hver spiller sier i tur og orden enten pass eller grand:
- Grand: den som melder grand, signaliserer at makkerparet skal prøve å vinne flest mulig stikk. Utspillet går da til spilleren til høyre for den som meldte grand.
- Nolo (nullo): hvis alle passer, spilles runden som nolo, der målet tvert imot er å ta færrest mulig stikk.
Poengene fordeles etter oddestikk på samme måte som i vanlig whist, men siden det ikke finnes trumf, handler alt om å lese fargene og styre når man vil vinne eller unngå stikk. Nolo-spillet gjør norsk whist ekstra spennende, fordi det å tape stikk med vilje krever helt annen taktikk enn vanlig stikkspill.
Andre whist-varianter
Whist finnes i mange former, fra toerspill til versjoner med budgivning. Her er de mest kjente variantene og hva som skiller dem:
Whist-varianter
| Variant | Antall spillere | Trumf | Kjennetegn |
|---|---|---|---|
| Klassisk whist | 4 (to par) | Ja, snudd opp | Grunnformen med oddestikk og rubber |
| Norsk whist | 4 (to par) | Nei | Hver runde spilles som grand eller nolo |
| German whist | 2 | Ja | Toerspill med trekkbunke |
| Solo whist | 4 (hver for seg) | Ja | Spillerne melder hvor mange stikk de tar |
| Knockout whist | 2–7 | Ja | Den som ikke tar stikk, ryker ut |
| Minnesota whist | 4 (to par) | Nei | Budgivning om å spille høyt eller lavt |
Er dere bare to, fungerer German whist godt, mens solo whist og knockout whist passer når man vil spille hver for seg i stedet for i par. Vil du utforske flere toerspill, finner du mange gode alternativer blant kortspill for to spillere.
Strategi og tips
Whist belønner spillere som husker hvilke kort som er spilt, og som samarbeider godt med makkeren. Noen velprøvde råd:
- Hold styr på trumfen. Tell hvor mange trumfkort som er spilt, så du vet når motstanderne er tomme for trumf.
- Spill ut fra din lengste farge. Mange småkort i én farge kan bli til stikk senere når de andre er tomme for fargen.
- Andre hånd lavt, tredje hånd høyt. En klassisk tommelfingerregel: spiller du som nummer to i stikket, legg lavt; spiller du som nummer tre, legg høyt for å prøve å vinne.
- Spar høye trumfer. Bruk små trumfer til å ta stikk tidlig, og hold igjen esset og kongen til de trengs som mest.
- Les makkeren. Hvilke kort makkeren velger å spille, forteller ofte hvor styrken ligger.
Mye av den samme stikk-tenkningen gjelder i beslektede spill som Hjerter, der det også handler om å følge farge og styre hvem som vinner stikkene.
Vanlige feil nybegynnere gjør
- Glemmer å følge farge. Å ikke følge farge når du faktisk har den (kalt å renonse feilaktig), er regelbrudd og fører til straff eller omspill.
- Kaster bort høye trumfer for tidlig. Da står du uten kontroll på slutten av runden.
- Mister oversikten over trumffargen. Husk alltid hvilken farge som ble snudd opp ved utdeling.
- Spiller soloistisk. Whist er et parspill – planlegg stikkene sammen med makkeren, ikke bare for din egen hånd.
Vil du lære flere klassiske kortspill med lignende oppbygning, finnes det mange gode regelguider å starte med.
Ansvarsfraskrivelse
Denne artikkelen er en informativ gjennomgang av reglene i whist og er ment som læring og underholdning. Den er ikke en oppfordring til å spille om penger og gir ingen løfter om gevinst. Whist spilles vanligvis uten innsats, men dersom du velger å spille om penger, bør du alltid gjøre det med måte og holde deg til beløp du har råd til å tape. Les gjerne mer om ansvarlig spill. Trenger du eller noen du kjenner hjelp med spilleproblemer, kan du kontakte Hjelpelinjen eller lese mer hos Lotteritilsynet.
Kildehenvisninger
Vanlige spørsmål (FAQ)
Hvor mange spillere trengs for å spille whist?
Klassisk whist spilles av fire personer som danner to faste par. Makkerne sitter overfor hverandre, og hele kortstokken deles ut med 13 kort til hver. Det finnes også varianter for to og tre spillere.
Hva er forskjellen på whist og bridge?
Bridge utviklet seg fra whist rundt år 1900 ved at man la til en budrunde der spillerne melder hvor mange stikk de tror de kan ta, og hvilken farge som skal være trumf. I vanlig whist bestemmes trumf i stedet tilfeldig av kortet giveren snur opp, og det finnes ingen melding.
Hvordan bestemmes trumf i whist?
Trumffargen bestemmes av giverens aller siste kort, som legges med billedsiden opp på bordet under utdelingen. Fargen på dette kortet er trumf for hele runden. I norsk whist spilles det derimot helt uten trumf.
Hva betyr «stikk» i whist?
Et stikk er en liten runde der hver av de fire spillerne legger ett kort. Den som legger det høyeste kortet i fargen som ble spilt ut – eller den høyeste trumfen – vinner stikket og spiller ut til neste. En hel runde består av 13 stikk.
Kan man spille whist med to spillere?
Ja. Varianten German whist er laget for to spillere og bruker en delvis synlig bunke som spillerne trekker fra etter hvert stikk. Den beholder mye av den samme stikk-taktikken som firemannswhist.
